No Comment
Etiketter:
by SOOT,
Dialoglab,
Video
Noe som kanskje er ukjent for mange er å bruke improvisasjon som en del av skrive-prosessen. En rekke filmskapere og dramatikere omfavner ulike improvisasjonsteknikker som en viktig og svært inspirerende måte å utvikle sitt eget materiale, og ikke minst som en del av castingprosesser. Jeg har ikke som hensikt å greie ut om ulike teknikker eller gjøre noen analyse av disse, til dette har jeg ikke vid nok kunnskap eller erfaring om emnet. Jeg ønsker derimot å dele med andre filmskapere mine opplevelser og funn fra et lite eksperiment jeg var en del av i slutten av 2010.
Utgangspunktet var en løst definert workshop med utgangspunkt i en lengre dialog tiltenkt som selve rammen i en kortfilm om vennskap, skjulte agendaer og et pillråttent far-sønn-forhold. To skuespillere ble rekruttert og fikk i utgangspunktet tildelt hver sin rolle. Som en del av workshopen ønsket vi å jobbe tett med skuespillerne om å utvikle tolkninger av de to karakterene og valgte derfor å kun gi de en enkelt scene på forhånd, uten noen karakter-beskrivelser eller forklaringer om bakgrunn for situasjonen de var i. Vi ønsket først og fremst å teste ut dialogen som en selvstendig enhet, og se om den fungerte emosjonelt og dramaturgisk dratt ut av en sammenheng.
Flere manusforfattere, regissører og filmfolk fra Stavanger-regionen ble invitert til workshopen. Tanken var å i fellesskap diskutere seg frem til ulike øvelser for å dissekere og bryte ned dialogen og karakterenes forhold til hverandre. Det ble satt av to dager i et åpent rom med et kamerateam tilstede.
Tilbake til tegnebrettet
Det tok i imidlertid ikke lang tid før vi kom frem til at vår opprinnelige tanke ikke helt holdt mål. Å binde skuespillerne til en dialog helt trukket ut av en sammenheng skapte et slapt spill og liten innlevelse i karakterene. Det ble derfor vanskelig å finne frem til manusets styrker og fallgruver.
Skuespillerne trengte å gå gjennom noe av den samme prosessen vi som manusforfattere hadde vært i gjennom. Før en eneste replikk falt på papiret arbeidet vi i lang tid med å definere våre to karakterer og hvordan forholdet de i mellom utviklet seg. Vi bestemte oss derfor raskt for å sette opp flere improviserte situasjoner der skuespillerne kunne bli kjent med sine karakterer.
Vi valgte scenarioer der karakterene møttes for første gang eller kranglet om hverdagslige ting. I felles diskusjon fant vi frem til mål for karakterene og lot de spille ut improviserte scener. Jeg så raskt en voksende innlevelse og kunne allerede på dette punktet peke på nye og interessante vendinger i rolletolkningene. Siden de allerede hadde lest scenen med basis i våre tanker om karakterene kunne vi raskt kjenne oss igjen i mange tolkninger, men det var og veldig interessant å se når skuespillerne tok helt nye veier.
En skjult agenda
Allikevel så jeg begrensninger i spillet og det var lite dramatisk utvikling i scenene. Vi forsøkte med å gi konkret regi underveis i spillet, men dette skapte ofte unaturlige handlinger uten rot i situasjonen de spilte ut. Det var som om hver karakter kastet sine meninger mot den andre i evig repetisjon, uten håp om å kunne overbevise eller påvirke den andres situasjon.
Det ble dermed nødvendig å gjøre visse endringer i måten vi utførte disse øvelsene. Det ble foreslått å gi hver skuespiller mål som var skjult for den andre. Målene diskuterte vi oss frem til på forhånd med ingen av skuespillerne til stede. Vi satte de opp slik at hver karakter sine mål var i opposisjon med hverandre. Det kunne være alt fra overordnede mål som; ”Du trenger å låne penger!” til mer konkrete handlinger og regler som; ”Du kan ikke flytte deg fra stolen du sitter i”.
Den andre skuespilleren kunne da få motstridene beskjeder som; ”Du må få den andre til å betale husleia!” og ”Du har nødt til å få satt deg i stolen!”. Skuespillerne improviserte da fritt og uten avbrytelser. Spillet fikk raskt en helt ny dynamikk i det noen faktisk måtte tape og gi slipp på sine mål for at situasjonen kunne løses. Hvem ville gi seg og hva slags metoder ville karakterene bruke for å nå sine mål?
Rollebytte eller statusbytte?
Vi ønsket likevel å leke mer med denne metoden før vi gikk tilbake til manuset vi begynte med. Siden sosial status og maktforholdet mellom de to karakterene er en viktig del av scenens dynamikk var det viktig at vi utforsket dette ytterligere.
Det var spesielt interessant hvordan stolen fikk en spesiell makt, den som satt i den hadde kontroll over situasjonen. Dette var regi vi også forsøkte å gi før introduksjonen av hemmelige mål. Allikevel trengtes hemmelighetene for at det skulle være mulig å endre dynamikken, for at den andre karakteren skulle få kontroll over stolen.
En ting vi la spesielt merke til var skuespilleren bak karakteren CHRISTIANs evne til å alltid ta kontroll over situasjonen og komme ut av øvelsene med høyest status. For å se nærmere på dette bestemte vi oss for i workshopens andre dag å la skuespillerne bytte rolle. Var det noe spesielt med karakteren CHRISTIAN som gjorde at han alltid fikk høyest status eller var det skuespilleren bak som sørget for dette?
Dette skapte nye interessante funn da samtaleemner og replikker prøvd ut dagen før plutselig fikk en ny betydning med rollebyttet. Manuset spiller som sagt mye på maktforhold og skjulte agendaer, noe som tvinger igjennom at karakterene kjenner hverandre godt og vet å unytte hverandres svakheter. Jeg tror dette fikk en mye større grad av naturlighet etter rollebyttet. Opplevelsene av å være i rollen til motspilleren kan ha gitt en sterkere følelse av å kjenne den andre karakteren.
Et konkret eksempel fra spillet er når karakteren CHRISTIAN den første dagen skrøt av en stor terrasse med god plass til grillfester. Her ble dette brukt mer for å heve sin egen status og overbevise den andre karakteren om at han var en omgjengelig person.
Den neste dagen etter rollebyttet blir samme emne nå presentert av karakteren ANDREAS som spørsmål til CHRISTIAN. Her føles situasjonen mye mer sårbar ovenfor CHRISTIAN, underteksten er tydelig på at grillfester nok er noe terrassen hans sjelden har sett.
Frem med papirene
Til tross for stor fremgang i improvisasjonene og en mye sterkere dramatikk var vi stadig ikke helt i mål. Vi trengte et mer balansert spill der begge karakterene i utgangspunktet hadde muligheten til å ta status. Og ikke minst måtte denne dynamikken ha større emosjonell betydning. For å få fullt utbytte av manusanalysen måtte konteksten endres.
Ut i fra øvelsene så vi at det mest interessante spillet kom frem i scener der både dynamikken mellom karakterene og stemningen i scenen endret seg dramatisk. Vi hadde derfor allerede funnet frem til en potensiell fallgruve i manuset.
Dog scenen er skrevet med store dramatiske sprang, er stemningen mellom de to karakterene fra starten spent og konfliktfylt. Vi så et behov for å endre rammene rundt scenen når vi nå igjen plukket opp manuset.
Vi ønsket nå å starte scenene med en positiv og glad atmosfære som etter hvert blir brutt av skjulte agendaer. Vi forsatte å støtte oss på improvisasjonsøvelsene og ga karakterene nye skjulte mål for å frigi oss mer fra manuset. De skjulte målene hadde allikevel røtter i originalmanuset og var konstruert for å gi harde konfrontasjoner og med evnen til å kunne såre karakterene der de slet mest.
Intensjonen var opprinnelig at denne øvelsen ville lede oss igjennom hele scenen og oppleves som både et taktisk spill og en endelig konfrontasjon etter hvert som karakterene utnytter hverandres svakheter. Allikevel var det fortsatt noe som skurret.
Frihet gjennom struktur
Vi bestemte oss for å dra replikkene fra manuset mer inn i spillet og sørge for at de hemmelige målene nå var lik underteksten vi hadde tiltenkt i originalmanuset. I praksis var vi nå tilbake der vi startet. Men vi hadde nå skuespillere med en større forståelse av karakterene, gode verktøy for å lede en improvisasjon og ikke minst originalmanusets strammere dramatiske struktur.
Manuset var jo selvfølgelig noe de begge nå kjente godt, så den umiddelbare effekten av å tildele hemmelige mål lot seg ikke lenger gjennomføre. Men jeg tror at gjennom disse tidligere øvelsene fikk skuespillerne erfare og føle mye dypere på ulike sider av konflikten. Jeg tror hver av de opparbeidet seg en dypere forståelse av hvordan deres karakter forsøker å oppnå sine mål og hvilke temaer som sårer i en konfrontasjon.
Det var utrolig fascinerende å se manuset utspille seg på en så fri og improvisatorisk måte, men samtidig følge en dramatisk struktur satt opp for å sitte emosjonelt dypere i karakterene.
Det har vært en ekstremt lærerik prosess som har tvunget oss som manusforfattere til å stille helt andre spørsmål enn vi ville gjort uten å føle på materialet på en så fysisk og konkret måte som dette.
Det vil ta tid å sortere og prosessere alt som dukket opp gjennom spillet, men jeg ser en rekke forbedringer for meg som kan styrke manuset. Kanskje viktigst er hvordan karakterene kommuniserer og vennskapet de imellom kan ha fungert før konfliktene når overflaten.
Jeg tror vi som manusforfattere her har vært for opptatt av å skape en god dramatisk kurve og ikke gitt nok tanke på å forstå hvorfor karakterene ble venner i utgangspunktet. Før alle hemmelighetene begynte å gnage måtte noe positivt og oppbyggende ha ledet de til hverandre.
Selve utgangspunktet for denne kortfilmen var at vi ville utforske dialog i stor grad og la dette være et bærende element for historien. Skal jeg trekke ut en sentral ting denne prosessen har lært meg er det at karakterene må virkelig leve, være mennesker av kjøtt og blod før dialogen kan leve.
Et nytt eksperiment
Jeg har allerede tatt med meg disse erfaringene i et annet kortfilmprosjekt. Her ønsket jeg å se om gode improvisasjonsteknikker faktisk kunne skape en film i seg selv.
Jeg tok utgangspunkt i en refleksjon over et parforhold som har tatt slutt og nærmest tvang karakterene å bli kjent med hverandre gjennom improvisasjonsøvelsene. Målet var at dette skulle skape en naturalistisk skildring av forholdet.
Jeg har sett meg svært fornøyd med mange av scenene vi spilte inn og opplevde det som en god teknikk. Det naturalistiske spillet ble skapt gjennom overordnede karaktermål for hver scene og resten fri improvisasjon. Vi eksperimenterte også med ulike sinnsstemninger. I enkelte scener tildelte vi en sinnsstemning til kun en av karakterene, som så den andre fikk reagere på i kontekst med sinnsstemningen hun opplevde i utgangen fra forrige scene. Filmen fikk på grunn av dette en nærmest dokumentaristisk tilnærming til en av karakterenes tankesprang og mimring over forholdet.
Filmen er fortsatt i klippen, men en liten smakebit fungerer perfekt som en avslutning på hvordan improvisasjon kan være svært nyttig til å skape og utvikle historier for film.
Dialoglaboratoriet
Støttet av Filmkraft Rogaland
Manus og regi: Kai Arne Soot og Preben Simonsen
Eksempler klippet og ferdigstilt av Gary Cranner (NFK)
Skuespillere: Tore Egeland og Thomas Alf Larsen
Foto: Nils Petter D. Midtun og Gunhild Oddsen
Ustyr levert av Genesis Film
Deltakere ved workshopen:
Kirsten Rask, Gary Cranner, Nils Petter D. Midtun, Gunhild Oddsen, Solveig Arnesen, Skjalg Molvær, Martin Trosnavåg, Sutharsan “Sui” Bala, Helene Stenhaug, Arild Østin Ommundsen
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Legg inn en kommentar